Trasa Konserter i Kristiania og Stockholm

Tellefsen besøkte Norge i alt 10 ganger i perioden mellom 1843 og 1864 og kombinerte alltid besøkene med å gi konserter i de største byene. Konsertene ga mulighet for ekstra inntekter. De første årene gjorde konsertinntektene det mulig for ham å fortsette studiene i Paris. I årene 1855 og 1857 fullførte han større turneer til en rekke norske byer langs kysten av Sør-Norge. I 1855 innbefattet turneen også konserter i Uppsala og Stockholm. Tellefsen hadde planlagt konserter i København, men disse ble det ikke noe av. Hanskonsertrepertoar spente over et vidt register og endret også i stor grad innhold og karakter fra hans tidligste år i Paris og frem til hans suksess som moden kunstner. Fra å inneholde mange av tidens motekomponister, skiftet repertoaret etterhvert til å inneholde et flertall av hans egne verker. Chopin var også hyppig representert på Tellefsens konsertprogrammer. Med sin nære kjennskap til Chopins musikk og metoder ble Tellefsen snart anerkjent som en ypperlig tolker av hans musikk. I kritikkene berømmes hans Chopintolkninger; både hans anslag, cantabile og spesielle rubatospill er beskrevet som av høyeste klasse og helt i Chopins ånd.

Thomas Tellefsen levde i en periode som var viktig for fremveksten av Norge som nasjonalstat. Perioden mellom 1840 og 1870 var preget av en voksende nasjonal kulturell og politisk bevissthet, og en begynnende kamp for en selvstendig norsk nasjon. I dette arbeidet kom Herders (1744-1803) ideer til å fungere som en viktig basis. I Norge ble ideen om en spesifikk folkekarakter koblet sammen med den frie norske bondens verdier og livsførsel og kom først virkelig til uttrykk ved nasjonalromantikkens gjennombrudd mot slutten av 1840-tallet. Også i musikklivet kom ideene klart til uttrykk, der folkevisene og slåttemusikken ble betraktet som et egnet middel til å skape nasjonal identitet. Konsertprogrammene viser at Tellefsen helt fra sine første konserter la vekt på å presentere stykker som inneholdt elementer fra norsk folkemusikk. Publikum og kritikere gjenkjente folkemusikkelementene i verkene hans. Men i årene omkring 1860 ble mange mer kritiske til hansmåte å benytte folkemusikkelementer på. Fra å være udelt positive, trakk nå flere frem den nære forbindelsen til Chopins stilidiom som uheldig for formidlingen av det norske.