Komponisthytten

Komponisthytten fikk Grieg reist i 1891. Han var ikke tilfreds med arbeidsroen i Villaen. Det kom stadig besøk og det var alltid uro fra kjøkkenet. Der nede i hytten kunne han bure seg inne og være helt for seg selv med sine ideer.

Nå ble den første sommeren en blandet fornøyelse. Hytten var ikke isolert og hadde ikke ovn. Når så sommeren ble av verste sort med regn og blåst hver eneste dag, førte det til kraftig forkjølelse og revmatiske plager. Grieg komponerte likevel en del denne sommeren også, og hans femte hefte med Lyriske Stykker, opus 54, kom dette året. Kanskje var hans eneste nokturne - som han ga den italienske tittel Notturno – hans drøm om de fløyelsmyke og varme netter i elskede Sorrento, mens han satt der og frøs i den kalde og våte lille hytte på Troldhaugen. Til neste sommer ble hytten isolert i gulvet og det ble satt inn en vedovn.

Hytten var enkelt møblert. Et piano fra Brødrene Hals' fabrikk, et skrivebord med en god stol og fotskammel. Bokhyller, en liten sjeselong og en gyngestol. På pianostolen lå en tykk bok. Det var hans lærer fra Leipzig, Ignaz Moscheles' utgave av de 32 Beethoven-sonatene. Dermed satt han på trygg grunn når han komponerte,- og han rakk opp til klaviaturet.

Grieg benyttet hytten flittig når han var på Troldhaugen. Hver dag gikk han ned, låste seg inn og forsøkte å arbeide. Det gikk ikke like lett bestandig, og han hadde svært lett for å bli distrahert. En ukjent lyd,- en båt som ble rodd forbi,- det var nok til at dagens konsentrasjon ble brutt. Når han forlot hytten etter dagens dont og når han var bortreist fra Troldhaugen, lå det en liten håndskrevet lapp på skrivepulten: "Om noen bryter inn, bes han om å skåne notene. De har dog ingen verdi for andre enn Edvard Grieg."

Da Nina Grieg solgte Troldhaugen i 1919, ble komponisthytten flyttet til Norsk Folkemuseum på Bygdøy i Oslo. Det ble imidlertid tatt forbehold om at hvis Troldhaugen en dag ble et museum, skulle hytten flyttes tilbake. Det ble gjort i 1928.